Igjen er tillit tema i lederskap. Og hva som er akseptabelt og ikke. Jeg tenker på det som er kommet frem i rettssaken som nå pågår ift ordføreren i Vågå, Rune Øygard og hans kommunikasjon med den 16-årige jenta. Arbeiderpartiet har gitt et klart råd om at han trekker seg fra vervet uansett utfallet av dommen, fordi en slik kommunikasjonen ikke er forenelig med å inneha et ordførerverv.
Dette har med tillit å gjøre. Og det er skjøre greier. Det er også noe man er avhengig av å ha/få, ikke selv definere. Ordføreren er den øverste leder i kommunen, og er avhengig av å ha full tillit fra omgivelsene. Blant annet handler det om utvist dømmekraft. Slik er det i lederskap.
Jeg mener det i dette tilfellet ikke er tvil om at ordførerens kommunikasjonen her viser dårlig dømmekraft og svekker tilliten i så stor grad at det ikke er noen annen utgang enn at ordføreren trekker seg fra sitt verv uansett utfallet av saken. Dette er noe han burde ha gjort selv, for lenge siden.
Kritikerne av Arbeiderpartiet mener at deres uttalelse og anmodning kan påvirke saken. Jeg har full tiltro til at retten er i stand til å håndtere denne saken uavhengig av hva som er uttalt av den ene og den andre underveis. Dette er noe domstolene må håndtere hele tiden i de fleste saker.
Her må man skille snørr og barter.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
